Det burde egentlig ikke vært noe merkelig med å sove: Plumpe ned i senga, ligge godt, bli borte, våkne dagen etter og ikke være sliten. Teoretisk sett er det visst sånn det foregår.
Jeg har aldri vært med på så mye av den opplevelsen. Søvnproblemer vet jeg mer om enn jeg vil vite, selv om jeg tar sovetabletter. Men det blir allikevel bedre enn ingenting, så hit med pillene om mulig.
Men i natt: Jeg tok min dose i går kveld, og håpet som alltid på at jeg nå kunne hvile littegrann. Og det gjorde jeg! Det var såpass ok at jeg faktisk ble sjokka da jeg våkna og det gikk opp for meg at jeg faktisk hadde sovet bra uten problemer.
I følge min mor var jeg født med forstyrrelsen i søvnmønsteret, hun hadde ikke tall på alle de gangene hvor lille meg lå i senga og glante i taket ved midnatt. Selv jeg vet at unger ikke bør være våkne på den tiden. Da jeg begynte på skolen og videre opp i tenårene gjorde jeg det bra på skolen, noe som til dags dato undrer meg: Jeg gikk jo som en zombie den første halvdelen av dagen.
Trøtt som fyh på kvelden, får jeg sove? Nix. Det er mer regel enn unntak for meg. Jeg tror jeg har prøvd alle triks og stort sett de fleste midler for å få sove på et eller annet vis, men neidah. Det eneste som funker er piller av den sterkere sorten, den som de fleste andre går totalt i dørken av og er småfulle dagen etter. For meg er det ta pillen, sovne (forhåpentligvis), fungere som jeg skal dagen etter.
Hvorfor det er så vet da #"%& og ikke jeg, men det gjelder stort sett alt. Smertestillende ditto. Jeg har et klart minne av meg selv som ca åtte eller ni, og migreneanfall på gang. Jeg visste at vi hadde smertestillende i huset, og tok det som sto på boksen at var passende for barn. Kjente jeg lettelse i skallen? Niks. Da var jeg så frustrert at jeg helte inn til voksen dose, og da sluttet den tredje verdenskrigen inni hue mitt sånn ca.
Dette gjelder i dag også. Reseptfrie legemidler gidder jeg ikke en gang å ha i huset, om jeg drikker vannet mitt med eller uten tablettene har det samme effekt på smerte. Da fungerer faktisk meditasjon bedre, i alle fall opp til et visst nivå. Er det snakk om migrene på gang finnes det tabletter som faktisk skal stoppe det, og de fungerer sånn ca - hvis jeg får forvarsel. Da kan jeg ta et par av dem og gjerne legge meg litt på sofaen. En halvtime eller så etter så er jeg meg sjøl.
Visstnok er det enkelte personer som har det sånn, noe med at kroppen enten blir kvitt virkestoffene i tabletter for fort eller at de ikke tas opp, jeg husker ikke. Men det sier vel litt at den siste gangen jeg følte full smertelindring av en tablett inneholdt den morfin. Sukk. Det var ganske intens smerte også, nyoperert etter gastric bypass. En sånn tablett og jeg kjente faktisk ikkeno bortsett fra at jeg ble litt slapp. Smerten forsvant ganske så fort, og det er vel mulig det var derfor jeg var litt fnisete. Ingen smerte etter kraftig smerte er digg. Så tok jeg min vanlige dose av sovetabletter, tanken var at de antagelig ble sparket til nye høyder av morfinen, og det fikk jeg rett i: Ti timers uavbrutt og god søvn. Det er sjeldne saker, det!
Dagen etter var jeg faktisk humanoid igjen også, selv om magen ikke akkurat var så god. Heldigvis har jeg alltid hatt godt grokjøtt eller hva en nå skal kalle det, jeg var meg sjøl etter ca en uke. Litt ømt, men bleh, det var ikke verre enn muskelverk jeg generelt har allikevel, så litt fra eller til gjorde meg ingenting.
torsdag 30. mai 2013
onsdag 22. mai 2013
Følelser. Bleh, skulle ønske de forsvant. De er så slitsomme.
I løpet av tiden mor var syk og ikke ble bedre ble jeg frustrert. Når noen jeg er glad i har problemer av noe slag og jeg ikke kan gjøre noe blir jeg det. Så fikk hun diagnosen polymyalgia reumatica. Smerte i musklene istedenfor i leddene. Kjempefin miks når en har revmatisme fra før. Dvs ganske herpa bevegelsesmuligheter. Det medførte at min aktive, utadvendte mor måtte gire ned det vanlige tempoet og ga opp bilkjøring. Hun følte seg rett og slett ikke sikker med det.
Dama klarte å lære seg å bruke pc i den tiden hun fremdeles kunne gå litt, hun sa at det var fordi hun trodde hun kom til å få mer problemer, og ville gjerne ha muligheten for å i det minste lese aviser uten å gå ut. Gjett om jeg var glad datalærer!
Så la jeg merke til at håndskriften hennes ble dårligere, samme ting med styrken i hendene. Hun hadde problemer med å gjøre noe så enkelt som å spise og drikke fordi hendene var for svake. Den siste tiden kunne hun ikke en gang åpne en klesklype. Selv evnen hennes til å snakke ble dårligere. Er det noe som er feil så er det mor med de problemene. Selvstendig? Ikke så mye. Hun hatet ideen om å være avhengig av hjelp, da hun var en del år yngre fortalte hun meg at hennes verste mareritt var å ende opp i en seng, uten å kunne gjøre noe selv, og være klar i hodet.
Hun endte opp i en seng, kunne ikke gjøre noe selv, og var helt klar til siste stund. Det var hjerteskjærende å se at min sterke, stolte, flotte mor ble til en sekk i en seng. Jeg kunne grine bare av det. Vi kunne snakke, selv om taleevnen hennes forsvant ganske gradvis. Så kom det en infeksjon, og jeg vet jo at infeksjoner hos eldre med nedsatt almentilstand kan være farlige greier. Legg til nedsatt hjertefunksjon... jeg var vel ikke egentlig så veldig overrasket da det tok slutt.
Det betyr ikke at jeg var deprimert, forbanna, nummen, kvalm, frustrert og ellers alle følelser mulig å ha, alt i en eneste total smørje i hjernen min. Skrike, banne, hyle, knuse noe, kverke noen, spy, grine, jeg hadde lyst til å gjøre alt på en gang. Men orket ikke. Energien min er et sted misc lysår ute på minussiden fremdeles.
Så ser jeg ut. Vår, grønt på trærne, fuglesang, hvitveis. Vanligvis liker jeg det, men mor var storfan, dvs at det er litt nedtur å se den fine våren. Regnet er velkomment, da. Det får meg til å slappe av, dvs bedre nattesøvn. Om jeg ikke får min nattesøvn er jeg ikke humanoid, da er jeg noe jeg helst ikke vil vite.
Jeg står ved hva jeg har sagt alltid og kommer til å si: Jeg hadde verdens beste mor, om jeg kunne velge mor og bli født igjen så hadde jeg valgt henne. Tvert. Glem alt og alle andre, jeg kan i min villeste ( og den kan være VILL) fantasi ikke forestille meg at det er mulig.
Så dagens ord er URK. Eller BLÆH.
Dama klarte å lære seg å bruke pc i den tiden hun fremdeles kunne gå litt, hun sa at det var fordi hun trodde hun kom til å få mer problemer, og ville gjerne ha muligheten for å i det minste lese aviser uten å gå ut. Gjett om jeg var glad datalærer!
Så la jeg merke til at håndskriften hennes ble dårligere, samme ting med styrken i hendene. Hun hadde problemer med å gjøre noe så enkelt som å spise og drikke fordi hendene var for svake. Den siste tiden kunne hun ikke en gang åpne en klesklype. Selv evnen hennes til å snakke ble dårligere. Er det noe som er feil så er det mor med de problemene. Selvstendig? Ikke så mye. Hun hatet ideen om å være avhengig av hjelp, da hun var en del år yngre fortalte hun meg at hennes verste mareritt var å ende opp i en seng, uten å kunne gjøre noe selv, og være klar i hodet.
Hun endte opp i en seng, kunne ikke gjøre noe selv, og var helt klar til siste stund. Det var hjerteskjærende å se at min sterke, stolte, flotte mor ble til en sekk i en seng. Jeg kunne grine bare av det. Vi kunne snakke, selv om taleevnen hennes forsvant ganske gradvis. Så kom det en infeksjon, og jeg vet jo at infeksjoner hos eldre med nedsatt almentilstand kan være farlige greier. Legg til nedsatt hjertefunksjon... jeg var vel ikke egentlig så veldig overrasket da det tok slutt.
Det betyr ikke at jeg var deprimert, forbanna, nummen, kvalm, frustrert og ellers alle følelser mulig å ha, alt i en eneste total smørje i hjernen min. Skrike, banne, hyle, knuse noe, kverke noen, spy, grine, jeg hadde lyst til å gjøre alt på en gang. Men orket ikke. Energien min er et sted misc lysår ute på minussiden fremdeles.
Så ser jeg ut. Vår, grønt på trærne, fuglesang, hvitveis. Vanligvis liker jeg det, men mor var storfan, dvs at det er litt nedtur å se den fine våren. Regnet er velkomment, da. Det får meg til å slappe av, dvs bedre nattesøvn. Om jeg ikke får min nattesøvn er jeg ikke humanoid, da er jeg noe jeg helst ikke vil vite.
Jeg står ved hva jeg har sagt alltid og kommer til å si: Jeg hadde verdens beste mor, om jeg kunne velge mor og bli født igjen så hadde jeg valgt henne. Tvert. Glem alt og alle andre, jeg kan i min villeste ( og den kan være VILL) fantasi ikke forestille meg at det er mulig.
Så dagens ord er URK. Eller BLÆH.
torsdag 16. mai 2013
Sliten
Jeg har løpt rundt som ei hugærn høne i over en måned nå etter at mor døde, og det kjennes. Alt styr og tull som følger etter et dødsfall er til å bli sprø av.
Ikke at jeg er så veldig normal til å begynne med, men det er en annen sak...
Nå er endelig leiligheten tømt og vasket, og det passer meg bedre enn bra. Den første gangen jeg var der etter at hun døde satt jeg meg rett ned og grein, jeg ventet på at hun skulle titte rundt hjørnet og si hei. Tingene, notisboken, brillene, til og med lukten i leiligheten sammensverget seg mot meg den dagen.
Men nå er alt tomt, og den eneste lukten nå er rett og slett grønnsåpe. Riktignok ser min leilighet ut som et mindre katastrofeområde pga esker, kasser, bokser og diverse jeg ikke har hatt tid eller ork til å gjøre noe med, men det er overkommelig. Når bare leiligheten blir solgt så skal jeg være veldig fornøyd.
Litt penger blir det på meg også. Ikke noen formue, men jeg får i alle fall betalt gjelden min og har litt til overs, det er ikke så verst. Jeg vil SÅKLART heller ha mor enn all verdens penger, men siden det er klin umulig så får jeg heller gjøre det beste ut av situasjonen.
Hukommelsen min fungerer snodig - når den fungerer i det hele tatt. Da jeg tenkte på dette kom en samtale tilbake til meg. For noen år siden spurte mor meg faktisk om hva jeg ville gjort den dagen hun døde. Det som plumpet ut av meg da var: "Ta med det som betyr noe for meg fra leiligheten og solgt den. Kanskje jeg kunne fått en bedre leilighet sjøl for pengene, hva synes du om det?" Mor ga meg bare en klem, men jeg har ikke blitt kvitt tanken etterpå, så jeg kommer til å gjøre akkurat det. Jeg kommer nok også til å kjøpe noe "unødvendig" men kult, for eksempel en ny pc. Den jeg har funker jo, men duppeditter er alltid interessant. Særlig nye duppeditter som kan gjøre mer.
Rik av arven? Ha ha ha, veldig morsomt. Men jeg skal holde nøye utkikk etter leilighet som passer økonomien og som jeg kan bo i til jeg blir båret ut av den. Altså null trapper. Jeg fikk fullstendig fnatt på alle mulige og umulige måter av å se mor bli mer og mer handicappet og få mer og mer problemer med trappene, så om jeg kan unngå akkurat det problemet ville det vært helt supert.
Min mentale helse kommer også inn i bildet her: Jeg har et mildt sagt ustabilt nervesystem, og ettersom visse steder gir meg minner som gjør systemet enda mer ustabilt så vil jeg helst ikke være på disse stedene mer enn jeg absolutt må. De to stedene jeg bodde på før jeg flyttet hjemmefra er et eksempel, et annet er mors leilighet som jeg står i ferd med å selge. Et av de stedene jeg bodde på som barn har dobbel negativitet for meg, for like ved gaten vi flyttet fra da jeg var ti år er det et sykehjem, og det var akkurat der mor døde.
Selv leiligheten her begynner å gi meg småfnatt, ettersom mor var så mye her og vi hadde det så koselig sammen. Titte på film, drikke litt vin, skravle og skravle litt mer. Joda, vi har alltid hatt det utrolig bra. Men nå har tanken på å finne et sted jeg ikke har noe spesifikke minner slått seg ned i hjernen min og satt seg ganske så godt fast. Jeg vil gjerne vente litt, ikke forhaste meg. I mitt liv har jeg flyttet fire ganger, og om jeg får de som jeg vil så blir den femte gangen den siste. Disse fire gangene har blitt litt "fort og gæli", og ting ble ikke helt som jeg ville ha dem. Nå vil jeg gjerne se om jeg kan rette på det.
En får se hva som skjer når ting roer seg ned, har jeg litt flaks så gjør nervene mine det også. Det er lettere å tenke når en ikke har et par tyfoner i skallen, de lager bare rot av tankene.
Ikke at jeg er så veldig normal til å begynne med, men det er en annen sak...
Nå er endelig leiligheten tømt og vasket, og det passer meg bedre enn bra. Den første gangen jeg var der etter at hun døde satt jeg meg rett ned og grein, jeg ventet på at hun skulle titte rundt hjørnet og si hei. Tingene, notisboken, brillene, til og med lukten i leiligheten sammensverget seg mot meg den dagen.
Men nå er alt tomt, og den eneste lukten nå er rett og slett grønnsåpe. Riktignok ser min leilighet ut som et mindre katastrofeområde pga esker, kasser, bokser og diverse jeg ikke har hatt tid eller ork til å gjøre noe med, men det er overkommelig. Når bare leiligheten blir solgt så skal jeg være veldig fornøyd.
Litt penger blir det på meg også. Ikke noen formue, men jeg får i alle fall betalt gjelden min og har litt til overs, det er ikke så verst. Jeg vil SÅKLART heller ha mor enn all verdens penger, men siden det er klin umulig så får jeg heller gjøre det beste ut av situasjonen.
Hukommelsen min fungerer snodig - når den fungerer i det hele tatt. Da jeg tenkte på dette kom en samtale tilbake til meg. For noen år siden spurte mor meg faktisk om hva jeg ville gjort den dagen hun døde. Det som plumpet ut av meg da var: "Ta med det som betyr noe for meg fra leiligheten og solgt den. Kanskje jeg kunne fått en bedre leilighet sjøl for pengene, hva synes du om det?" Mor ga meg bare en klem, men jeg har ikke blitt kvitt tanken etterpå, så jeg kommer til å gjøre akkurat det. Jeg kommer nok også til å kjøpe noe "unødvendig" men kult, for eksempel en ny pc. Den jeg har funker jo, men duppeditter er alltid interessant. Særlig nye duppeditter som kan gjøre mer.
Rik av arven? Ha ha ha, veldig morsomt. Men jeg skal holde nøye utkikk etter leilighet som passer økonomien og som jeg kan bo i til jeg blir båret ut av den. Altså null trapper. Jeg fikk fullstendig fnatt på alle mulige og umulige måter av å se mor bli mer og mer handicappet og få mer og mer problemer med trappene, så om jeg kan unngå akkurat det problemet ville det vært helt supert.
Min mentale helse kommer også inn i bildet her: Jeg har et mildt sagt ustabilt nervesystem, og ettersom visse steder gir meg minner som gjør systemet enda mer ustabilt så vil jeg helst ikke være på disse stedene mer enn jeg absolutt må. De to stedene jeg bodde på før jeg flyttet hjemmefra er et eksempel, et annet er mors leilighet som jeg står i ferd med å selge. Et av de stedene jeg bodde på som barn har dobbel negativitet for meg, for like ved gaten vi flyttet fra da jeg var ti år er det et sykehjem, og det var akkurat der mor døde.
Selv leiligheten her begynner å gi meg småfnatt, ettersom mor var så mye her og vi hadde det så koselig sammen. Titte på film, drikke litt vin, skravle og skravle litt mer. Joda, vi har alltid hatt det utrolig bra. Men nå har tanken på å finne et sted jeg ikke har noe spesifikke minner slått seg ned i hjernen min og satt seg ganske så godt fast. Jeg vil gjerne vente litt, ikke forhaste meg. I mitt liv har jeg flyttet fire ganger, og om jeg får de som jeg vil så blir den femte gangen den siste. Disse fire gangene har blitt litt "fort og gæli", og ting ble ikke helt som jeg ville ha dem. Nå vil jeg gjerne se om jeg kan rette på det.
En får se hva som skjer når ting roer seg ned, har jeg litt flaks så gjør nervene mine det også. Det er lettere å tenke når en ikke har et par tyfoner i skallen, de lager bare rot av tankene.
mandag 6. mai 2013
Venner
Jeg fikk besøk av to gode venner i går, venner jeg ikke har sett på altfor lenge. Det var som å få en porsjon glede. En stor porsjon. Ikke at det går an å måle, men dog.
Venner er vel det beste som finnes. Jeg har grublet meg både gul og grønn over muligheten for at noe bedre eksisterer, men til dato har jeg ikke kommet på noe. Har jeg mange venner? Nei, en liten håndfull. Har jeg gode venner?
JA!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
Deres vennskap kan ikke telles i antall hoder, sånn som en teller bekjente. Folk som er ok å prate litt generelt med, kanskje ta en kopp kaffe sammen på en kafe eller noe i den retningen. Jeg kjenner mange sånne, de en sier "hallo" til og går videre uten å tenke så veldig mye over det.
Men gode venner, de en gjør absolutt hva som helst for - bokstavelig - er verdt mer enn gull og alt annet for meg. Tanken på hva som hadde skjedd uten dem er skremmende. Jeg ser meg selv låst inn i noe, om det er en celle, polstret rom på asyl eller i en kiste, vet ikke helt, men noe annet kan jeg ikke forestille meg.
Dyr er noe av det samme, de tilbyr betingelsesløst vennskap, og det er like herlig, bare på en annen måte. Jeg har en katt, og pus fungerer som nervemedisin på fire poter for meg. Igjen, uten dyr så hadde situasjonen vært noe som "blæh" bare begynner å beskrive. Antagelig så hadde jeg vært ganske dypt inni pilleavhengighet, av type "rasle når en går".
Nå har jeg både venner og dyr, og bare tanken får meg til å smile. Litt skjelvent, det må jeg innrømme, men det er veldig avslappende bare å tenke på at de er der.
Så: Alle gode ønsker mulig til mine venner, dere vet hvem dere er. Kan jeg gjøre noe for dere, så si det. Det vil gjøre meg utrolig glad. Er det noe jeg digger vilt og hemningsløst så er det å kunne gjøre noe for venner, om det så bare er noe så lite som å servere en kopp te.
Venner er vel det beste som finnes. Jeg har grublet meg både gul og grønn over muligheten for at noe bedre eksisterer, men til dato har jeg ikke kommet på noe. Har jeg mange venner? Nei, en liten håndfull. Har jeg gode venner?
JA!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
Deres vennskap kan ikke telles i antall hoder, sånn som en teller bekjente. Folk som er ok å prate litt generelt med, kanskje ta en kopp kaffe sammen på en kafe eller noe i den retningen. Jeg kjenner mange sånne, de en sier "hallo" til og går videre uten å tenke så veldig mye over det.
Men gode venner, de en gjør absolutt hva som helst for - bokstavelig - er verdt mer enn gull og alt annet for meg. Tanken på hva som hadde skjedd uten dem er skremmende. Jeg ser meg selv låst inn i noe, om det er en celle, polstret rom på asyl eller i en kiste, vet ikke helt, men noe annet kan jeg ikke forestille meg.
Dyr er noe av det samme, de tilbyr betingelsesløst vennskap, og det er like herlig, bare på en annen måte. Jeg har en katt, og pus fungerer som nervemedisin på fire poter for meg. Igjen, uten dyr så hadde situasjonen vært noe som "blæh" bare begynner å beskrive. Antagelig så hadde jeg vært ganske dypt inni pilleavhengighet, av type "rasle når en går".
Nå har jeg både venner og dyr, og bare tanken får meg til å smile. Litt skjelvent, det må jeg innrømme, men det er veldig avslappende bare å tenke på at de er der.
Så: Alle gode ønsker mulig til mine venner, dere vet hvem dere er. Kan jeg gjøre noe for dere, så si det. Det vil gjøre meg utrolig glad. Er det noe jeg digger vilt og hemningsløst så er det å kunne gjøre noe for venner, om det så bare er noe så lite som å servere en kopp te.
lørdag 4. mai 2013
Nedi hølet
Det er der jeg er nå.
Føler meg så fullstendig unyttig. Hvem trenger meg? Ingen. Jo, katta, da. Pus er alltid et lyspunkt. Men generelt? Ikke jobber jeg, antagelig har jeg ikke kapasitet til det heller, hva jeg ser i speilet vil jeg helst forbigå i stillhet. Eller knuse alle reflektive overflater så jeg slipper å se det fugly trynet.
Jeg kan ingenting spesielt. Jeg er ingenting spesielt. Jeg bare henger på hjørnet mitt, alene som vanlig, og ser. Ser på en verden jeg bare må innrømme at jeg skjønner veldig lite av. Kanskje det kommer av at jeg ikke skjønner mennesker og det at jeg ikke skjønner mennesker gjør at jeg har sånne problemer med alt sosialt.
Sosialt liv og meg - ikke akkurat. Ha. Ha. Ha. Jeg vet ikke hvordan man håndterer småprat om jeg skulle bli skutt for det. Jeg har alltid vært misunnelig på dem som faktisk klarer å prate med alle. Mor hadde den evnen. Hvor mange ganger jeg har spurt meg selv "hvordan i HULE gjør hun det?" vet jeg ikke, men det er ikke få.
Det gjør meg ingenting å være alene, jeg kan skli inn i bøkenes vidunderlige verden og være hvem som helst hvor som helst så jeg slipper å være i denne verdenen som stort sett suger.
Det eneste mennesket som noensinne har TRENGT meg var mor, hun ble glad når jeg kom, ble enda mer glad når jeg hjalp henne med noe, og sa flere ganger at jeg var det beste som noensinne hadde hendt henne.
Hva skal da jeg si, som fikk en sånn mor? Jeg har lyst til å både grine og juble og alt mulig når jeg tenker på hvor heldig jeg var der. Kunne jeg valgt min egen mor så ville jeg valgt henne igjen, tvert. Hvis jeg hadde funnet ut hvilken god makt som ga meg en sånn mor så ville jeg gått ned på kne og takket den gode makten hver eneste dag, flere ganger om dagen.
Nå har jeg ikke henne, så ... hva nå?
Jeg liker at noen trenger meg, at noen setter pris på at jeg eksisterer. Ta noe så enkelt som katta. Pus trenger meg for å leve, hun hadde aldri klart seg selv. Hver gang jeg gir henne mat så blir hun synlig glad, spiser litt og vil med en gang opp på fanget og kose. Når jeg føler meg elendig så kommer den lille snuta og dytter borti meg. Med liten varm pelsdott i armene er livet straks litt bedre.
For å være ærlig er hun en av de få tingene som holder meg oppe nå. Jeg synes generelt det meste er blæh nå om dagen, men katta og de få vennene jeg har gjør at jeg klarer meg. Det som er synd er at vi bor så langt fra hverandre, det gjør meg enda mer tussete enn ellers enkelte ganger.
Tanken på en tur til psykiatrisk avdeling i noen uker har streifet meg, kanskje det hadde hjulpet noe, men ikke faen om jeg drar fra pus hvis jeg kan unngå det. Hun fungerer uansett som en stor porsjon beroligende på fire bein.
Andre ganger kan jeg bli så utrolig sint. Møkk forbanna, for å si det pent. På hva? Alt. Hadde jeg funnet en måte å ødelegge hele verden på når jeg er i det hjørnet så hadde jeg gjort det, og ledd mens det skjedde. Det er mange ganger jeg har vært bare millimetre fra å gripe noe hardt eller skarpt og gå amok. Ikke at jeg har verdens verste temperament generelt, det skal stort sett en del til for å få meg så sint, men dumme mennesker...
Sist jeg sjekket har en hjernen for å bruke den, ikke bare for å skvulpe løst mellom øra, men det er skremmende mange som har skremmende lite i kraniet. Eller hvis de har det så bruker de det ikke. Logikk og sunn fornuft er mangelvare hos den menneskelige rasen. Den mest intelligente rasen? Heh, kanskje, hvis en regner ut i fra hvor mye stort sett unyttig en kan lage. Inkludert nok våpen og annen dritt til å ødelegge alt liv på kloden diverse ganger, og kanskje hele kloden også. Det ville egentlig ikke overrasket meg.
Jeg orker ikke å bry meg så mye, da. Likegyldighet for hva andre mener, tenker, sier, synes og tror er det vanlige. Enkelte unntak finnes, men skulle jeg brukt tiden på å bekymre meg om hva alle tilfeldige idioter gjorde så fikk jeg ikke gjort noe annet. Se på maling som tørker er mye mer spennende enn det.
Sjokk er en følelse jeg ikke har kjent på mange år. Alt var mye mer overraskende før, men nå er en middelaldrende og har sett det meste. Det eneste jeg kan forestille meg som nå hadde fått meg til å dette av stolen var å treffe et menneske som ble glad i meg for meg. Bare tanken gjør meg svimmel, det er vanskelig å i det hele tatt forestille seg noe sånt. Min fantasi er generelt ganske livlig - eller rabiat - men der stopper det helt.
Hadde jeg bare klart å fantasere fram en måte å komme meg opp fra det trippel forbanna hølet, det hadde vært fint. Sort hull i hjernen som suger bort glede og positive følelser er elendig.
Føler meg så fullstendig unyttig. Hvem trenger meg? Ingen. Jo, katta, da. Pus er alltid et lyspunkt. Men generelt? Ikke jobber jeg, antagelig har jeg ikke kapasitet til det heller, hva jeg ser i speilet vil jeg helst forbigå i stillhet. Eller knuse alle reflektive overflater så jeg slipper å se det fugly trynet.
Jeg kan ingenting spesielt. Jeg er ingenting spesielt. Jeg bare henger på hjørnet mitt, alene som vanlig, og ser. Ser på en verden jeg bare må innrømme at jeg skjønner veldig lite av. Kanskje det kommer av at jeg ikke skjønner mennesker og det at jeg ikke skjønner mennesker gjør at jeg har sånne problemer med alt sosialt.
Sosialt liv og meg - ikke akkurat. Ha. Ha. Ha. Jeg vet ikke hvordan man håndterer småprat om jeg skulle bli skutt for det. Jeg har alltid vært misunnelig på dem som faktisk klarer å prate med alle. Mor hadde den evnen. Hvor mange ganger jeg har spurt meg selv "hvordan i HULE gjør hun det?" vet jeg ikke, men det er ikke få.
Det gjør meg ingenting å være alene, jeg kan skli inn i bøkenes vidunderlige verden og være hvem som helst hvor som helst så jeg slipper å være i denne verdenen som stort sett suger.
Det eneste mennesket som noensinne har TRENGT meg var mor, hun ble glad når jeg kom, ble enda mer glad når jeg hjalp henne med noe, og sa flere ganger at jeg var det beste som noensinne hadde hendt henne.
Hva skal da jeg si, som fikk en sånn mor? Jeg har lyst til å både grine og juble og alt mulig når jeg tenker på hvor heldig jeg var der. Kunne jeg valgt min egen mor så ville jeg valgt henne igjen, tvert. Hvis jeg hadde funnet ut hvilken god makt som ga meg en sånn mor så ville jeg gått ned på kne og takket den gode makten hver eneste dag, flere ganger om dagen.
Nå har jeg ikke henne, så ... hva nå?
Jeg liker at noen trenger meg, at noen setter pris på at jeg eksisterer. Ta noe så enkelt som katta. Pus trenger meg for å leve, hun hadde aldri klart seg selv. Hver gang jeg gir henne mat så blir hun synlig glad, spiser litt og vil med en gang opp på fanget og kose. Når jeg føler meg elendig så kommer den lille snuta og dytter borti meg. Med liten varm pelsdott i armene er livet straks litt bedre.
For å være ærlig er hun en av de få tingene som holder meg oppe nå. Jeg synes generelt det meste er blæh nå om dagen, men katta og de få vennene jeg har gjør at jeg klarer meg. Det som er synd er at vi bor så langt fra hverandre, det gjør meg enda mer tussete enn ellers enkelte ganger.
Tanken på en tur til psykiatrisk avdeling i noen uker har streifet meg, kanskje det hadde hjulpet noe, men ikke faen om jeg drar fra pus hvis jeg kan unngå det. Hun fungerer uansett som en stor porsjon beroligende på fire bein.
Andre ganger kan jeg bli så utrolig sint. Møkk forbanna, for å si det pent. På hva? Alt. Hadde jeg funnet en måte å ødelegge hele verden på når jeg er i det hjørnet så hadde jeg gjort det, og ledd mens det skjedde. Det er mange ganger jeg har vært bare millimetre fra å gripe noe hardt eller skarpt og gå amok. Ikke at jeg har verdens verste temperament generelt, det skal stort sett en del til for å få meg så sint, men dumme mennesker...
Sist jeg sjekket har en hjernen for å bruke den, ikke bare for å skvulpe løst mellom øra, men det er skremmende mange som har skremmende lite i kraniet. Eller hvis de har det så bruker de det ikke. Logikk og sunn fornuft er mangelvare hos den menneskelige rasen. Den mest intelligente rasen? Heh, kanskje, hvis en regner ut i fra hvor mye stort sett unyttig en kan lage. Inkludert nok våpen og annen dritt til å ødelegge alt liv på kloden diverse ganger, og kanskje hele kloden også. Det ville egentlig ikke overrasket meg.
Jeg orker ikke å bry meg så mye, da. Likegyldighet for hva andre mener, tenker, sier, synes og tror er det vanlige. Enkelte unntak finnes, men skulle jeg brukt tiden på å bekymre meg om hva alle tilfeldige idioter gjorde så fikk jeg ikke gjort noe annet. Se på maling som tørker er mye mer spennende enn det.
Sjokk er en følelse jeg ikke har kjent på mange år. Alt var mye mer overraskende før, men nå er en middelaldrende og har sett det meste. Det eneste jeg kan forestille meg som nå hadde fått meg til å dette av stolen var å treffe et menneske som ble glad i meg for meg. Bare tanken gjør meg svimmel, det er vanskelig å i det hele tatt forestille seg noe sånt. Min fantasi er generelt ganske livlig - eller rabiat - men der stopper det helt.
Hadde jeg bare klart å fantasere fram en måte å komme meg opp fra det trippel forbanna hølet, det hadde vært fint. Sort hull i hjernen som suger bort glede og positive følelser er elendig.
onsdag 1. mai 2013
Friendship
FRIENDSHIP
The mindcalming state of having loyal friends
Of nothing else do I dream
The trust of the close ones are all I ask
Why?
To be in that position is strengthening,
beyond imagination
To have friendship is to have all
The pride when they like me and trust me
The unquenchable need to return it in full
The joy of caring company
Understanding and support
If friends are beside you, the battle is won
When they're here, all your problems crumble and fall
Thanks be to the One for the friends I have found
I keep them, I care, I will be there if they need me
The mind-siblings, so few and so precious
True friends, they deserve all the good I can give
A friend gives the ultimate: Confirmation of self
Processing the emotion when a friend goes astray
Is hard, the love make it hurt
I do everything for my friends.
If they need a hug, a conversation or a slap.
All can be needed, only friends do it right
I hope I can do for others.
I know it has been done for me.
A part, a fragment, I'm only little
But the things I am part of makes me walk straight and proud
Gaia, the Mother of all.
Awesome in Her magnificense
Love and respect are Hers
She gave us life, she can take it away
The thought of being part of Her is humbling and scary
The speck that is me is also of Her
I make every effort to use what I have
I know it not now, perhaps I might do that some day
How I came to be and the purpose of all
But Her mysteries are beyond me now
I will admire Her life, Her diversity, Her power
Humm, seems like I got a poetry fit. Those things comes popping into my head from time to time. One of my favourites ever is friendship and friends, and I consider keeping them an honour.
Hmm, ser ut som om jeg fikk et anfall av poesi. Disse sakene kommer ramlende inn i hjernen nå og da. En av mine absolutte favoritt-ting er vennskap og venner, og jeg regner det som en ære å holde på dem.
Vel, sov godt den som kan
The mindcalming state of having loyal friends
Of nothing else do I dream
The trust of the close ones are all I ask
Why?
To be in that position is strengthening,
beyond imagination
To have friendship is to have all
The pride when they like me and trust me
The unquenchable need to return it in full
The joy of caring company
Understanding and support
If friends are beside you, the battle is won
When they're here, all your problems crumble and fall
Thanks be to the One for the friends I have found
I keep them, I care, I will be there if they need me
The mind-siblings, so few and so precious
True friends, they deserve all the good I can give
A friend gives the ultimate: Confirmation of self
Processing the emotion when a friend goes astray
Is hard, the love make it hurt
I do everything for my friends.
If they need a hug, a conversation or a slap.
All can be needed, only friends do it right
I hope I can do for others.
I know it has been done for me.
A part, a fragment, I'm only little
But the things I am part of makes me walk straight and proud
Gaia, the Mother of all.
Awesome in Her magnificense
Love and respect are Hers
She gave us life, she can take it away
The thought of being part of Her is humbling and scary
The speck that is me is also of Her
I make every effort to use what I have
I know it not now, perhaps I might do that some day
How I came to be and the purpose of all
But Her mysteries are beyond me now
I will admire Her life, Her diversity, Her power
Humm, seems like I got a poetry fit. Those things comes popping into my head from time to time. One of my favourites ever is friendship and friends, and I consider keeping them an honour.
Hmm, ser ut som om jeg fikk et anfall av poesi. Disse sakene kommer ramlende inn i hjernen nå og da. En av mine absolutte favoritt-ting er vennskap og venner, og jeg regner det som en ære å holde på dem.
Vel, sov godt den som kan
Abonner på:
Innlegg (Atom)